Det hender, av og tel, at je sett mej neri gostoln og gruble litt. Itte ofte men noen ta dom gonga je gruble, tenkje je over tremenningen tel tanta henne Jofrid som før firråførti år sea tog sej en tur tel fjells førr å fiske ætter bånnslam ti fjorn hass Gunnar. Itte skjønte Pål-Fredrik åssen slipemaskinna kunne gjøra kollbøtte så fort at graset sku vækse skakt atme fjøset tel nabon uten at skjegget hass gamlefar tog det minste skade ta at snøfræsen gjekk sielengs på hoftebeina hennes Trude. For så vis var postmænn' attn itte tog tel takke mæ smulen fra om tosdan.
Vi talast!
onsdag 19. januar 2011
tirsdag 18. januar 2011
Septiktanken hennes Oline
Idag skjedde det no artig. Je var på væg utti fjøset for å legga telbasjatt non egg som itte var færi sydd sammen da je snubla over no je itte trudde je sku snuble over, je vart rett og slett litt overraske. Sånn pleier det vel å vara mæ overraskelser, skjønt Gufrid vart itte overraska da plen hennes sputta på a midtvinters førr fjorten år sia. Hu behøll fatninga og sputta telbasjatt mens a gled sakte neover hjulvispen og frutte av hjertens lyst. Itte skjønne je åssen huset oppå berget sto tell sammarn, men slekk går det når fuggern fis nerri buksa tell præstn.
Je såg ner på skoa mine og fækk meg et syn je itte sku tru je sku få se, sjøl om dæ itte nøddvendigvis er så fordømmenes rart ættersom je itte er blind helt ennå. Når vi fyst tala om døv så sku du sætt a Lise da a tog småunga tell nabon i å fryse ner jordbære frå førdan mæ striesekk og flygel. Hu skrek og bar sej sånn at vi itte kunne dra tell tannlegen før om tosdan. Tannlegen, hell Kjell-Bjørn som'n hette, fækk itte dratt tæl Kuba på mange år ætter den vikua. Dæ funke
mæssom itte uten svaber og hekletøy nårn skar rese frå to unger mæ fæm og førr rund bringen.
Nå skar je ut å jakte pungrotte mæ sabel.
Vi talast!
Je såg ner på skoa mine og fækk meg et syn je itte sku tru je sku få se, sjøl om dæ itte nøddvendigvis er så fordømmenes rart ættersom je itte er blind helt ennå. Når vi fyst tala om døv så sku du sætt a Lise da a tog småunga tell nabon i å fryse ner jordbære frå førdan mæ striesekk og flygel. Hu skrek og bar sej sånn at vi itte kunne dra tell tannlegen før om tosdan. Tannlegen, hell Kjell-Bjørn som'n hette, fækk itte dratt tæl Kuba på mange år ætter den vikua. Dæ funke
mæssom itte uten svaber og hekletøy nårn skar rese frå to unger mæ fæm og førr rund bringen.
Nå skar je ut å jakte pungrotte mæ sabel.
Vi talast!
søndag 16. januar 2011
Magasåret hass Olav
Nå, kjære godtfolk, skar je fortælja om magasåret hass Olav. Det var en sensommer på slutten ta 80-talet og Lady Gaga hadde itte noe som helst mæ noe å gjøra. Derfor satt je mæ talatuten imilla bena og drog ut ei lang og god pølse frå skinnet sitt. Det var mæddastier og je hadde kjøft mej ei godt krydra kjøttpølse. Der var da hu Oline ringte og lurte på åssen det kunne ha sej at mor hennes itte hadde tatt med seg kålrabien da a sku på guttetur til Krestiania. Jeg vart nå litt forfjamsa og sa at je itte kunne fatte og begripe åssen Gerda hadde snuble ned heissjakta oppå Byflaten, anna enn hvis det var fettet som tog overhånd.
Med ett smalt det no grønnjævlig utpå gardsplassen. Fyst trudde je det varn Jacob Richardsen som hadde detonert ei skikkelig ladning, men det viste seg at det bære var gamlefar hos nabon som hadde fønni det for godt å gå i lære hos Al-Kaida, hell de lompne gutta som a Jorun brukte å kalle dom førr. Men telbasjatt tel saken: Olav hadde altså vøri hos legen uten at dæ hadde gittn noen indikasjoner på at våronna sku komma i februar. For hadde dæ vøri tilfellet hadde nok Odd tatt tell vettet og sørga førr at plogen itte gikk sielengs på E6. "Øvv!" Sa Jonas åttn Olav da hænn kom hemmatt. "Eeer det forno nåå a?" sa en lettere salta Lillemor. "Je har brøti ta benet!" Skrekn mens hænn dro tell mor si i skrittet. "Du treng itte å grine før det er helt borte" Sa hu Pauline mens a fløg ned åt buttiken førr å kjinne smør. "Flæsk" sa det.
Vi talast!
Med ett smalt det no grønnjævlig utpå gardsplassen. Fyst trudde je det varn Jacob Richardsen som hadde detonert ei skikkelig ladning, men det viste seg at det bære var gamlefar hos nabon som hadde fønni det for godt å gå i lære hos Al-Kaida, hell de lompne gutta som a Jorun brukte å kalle dom førr. Men telbasjatt tel saken: Olav hadde altså vøri hos legen uten at dæ hadde gittn noen indikasjoner på at våronna sku komma i februar. For hadde dæ vøri tilfellet hadde nok Odd tatt tell vettet og sørga førr at plogen itte gikk sielengs på E6. "Øvv!" Sa Jonas åttn Olav da hænn kom hemmatt. "Eeer det forno nåå a?" sa en lettere salta Lillemor. "Je har brøti ta benet!" Skrekn mens hænn dro tell mor si i skrittet. "Du treng itte å grine før det er helt borte" Sa hu Pauline mens a fløg ned åt buttiken førr å kjinne smør. "Flæsk" sa det.
Vi talast!
Dagen je dævva del 2.
Nå skar je fortælja om den dagen je dævva. Det va itte en spesielt fin dag, men klokkern satt oppunder mønet og strikka sokker. Itte viste je at de sokka sku bli sendt mæ Fåvang Varetaxi til Vinstra førr takksering. Klokkern va itte spessielt glup hænn hell, selv om 'n hadde vørsta og ærbe førr NASA i 14 år. Da'n kom tebasjatt hadd'n mæ sej en kuffert full ta skittentøy og en hælvtom pakke mæ BigRed. Itte før hadd'n satt fra sej kuffertn kom præstn strenenes og hudde og skrek no så gæli. "Purka slit mæ utlagt eggstokk, og je vetta faen å n'Olav har tenkt å gjørra mæ astmameddisinen hennes Krestine!" Rolig tok klokkern opp tre små kjøttmeis frå innapålomma og skrek av æll hjertens lyst: "PIPPIP! PIIIPPIIIP!" Det var akkurat da at ælle skjønte at klokkern slet med et overdrevi ødipuskompleks av bibelske propposjoner.
Dagen etter satt je og'n mor og spikka barnåler tell dåpsfæsten hennes Frida. Frida sku ha vørti 76 år tell sommern, men bruppinga hennes hadde gått ut tur kontroll under krigen. Det er itte førr ingenting at det hette bron pøbb herover. Far min kom syklendes inn på gardstunet i en voldsom fart og tryna da hænn så geita på kjøkkenet. Hænn ble liggendes og stortute mens hænn hikstende fikk putta tommern i kjæften. Der låg'n tell utpå kveldinga. Mutt og kje kom hænn inn på stua mæ lua i handa og sporde så pent om hænn itte ærbødigst kunne få en kopp varm skjokolade. Da klikka det for mor. Hu tog fram termometeret ættern bæssfar og kylte det i veggen mens hu skrek no usammenhengende vissvass. Så tok a fram lugern sin og plasserte ei kule mitt milla øvva på'n far. "Pent" sa je. "Jeg stikk bortåt vetrinærn og høre om hænn har ti tell uka".
Sånn hadde det seg at je døvva den dagen Jesus kom tell Norge og hu Marte itte gadd å fyre i ommen før utpå nyåret.
Vi talast!
Dagen etter satt je og'n mor og spikka barnåler tell dåpsfæsten hennes Frida. Frida sku ha vørti 76 år tell sommern, men bruppinga hennes hadde gått ut tur kontroll under krigen. Det er itte førr ingenting at det hette bron pøbb herover. Far min kom syklendes inn på gardstunet i en voldsom fart og tryna da hænn så geita på kjøkkenet. Hænn ble liggendes og stortute mens hænn hikstende fikk putta tommern i kjæften. Der låg'n tell utpå kveldinga. Mutt og kje kom hænn inn på stua mæ lua i handa og sporde så pent om hænn itte ærbødigst kunne få en kopp varm skjokolade. Da klikka det for mor. Hu tog fram termometeret ættern bæssfar og kylte det i veggen mens hu skrek no usammenhengende vissvass. Så tok a fram lugern sin og plasserte ei kule mitt milla øvva på'n far. "Pent" sa je. "Jeg stikk bortåt vetrinærn og høre om hænn har ti tell uka".
Sånn hadde det seg at je døvva den dagen Jesus kom tell Norge og hu Marte itte gadd å fyre i ommen før utpå nyåret.
Vi talast!
lørdag 15. januar 2011
Fyste gong!
Det må finnes en fyste gong førr ælle. Itte skjønne je åssen følk sku ha bynt ellers. Nå tenkje je at je byne, hell som dom seie i Amerikan: Here we go!
Fyste gong je sku skrive noe som helst var je ganske nervøs. Rett og slett fordi det var fyste gongen je sku skrive noe som helst, kænn du tru je var nervøs? Je husse det som de var igår, je og 'n bæssfar var småjinter begge to, satt og fnisa på hustaket åt nabobonden og kunne itte fatte og begripe at påsken hadde kømmi tell oss også, på tross av at trosta hadde skreki etter vafler i fjorten dager uten å strufne. Vi satt der og bæssfar, som var noen måner yngre enn meg, sa at hænn sku lære meg å skrive. Han tok fram børsa og la den på trappa, så tok'n frem ei pergamentrull og en gammal hønsefjær. Jeg så litt skakt på'n og lurte fælt på åssen detta sku gå tell, je som itte en gong kunne afyre ei salongrifle uten at vi måtte putte et familemedlem i jorda. "Her", sa'n og ga meg pergamentrullen i handa, uten å nevne noe som helst om at fotsoppen hennes Magda hadde vøksi ut av kontroll. "Ta dænni, og flyg bort åt'n Burt-Elvis". Jeg tog pergamentrullen, stappa den ned i baklomma mellom vaffern og Silmarillion og fløg dæ je var kar om. Halvvegs opp bakken møtte je på'n Krestian som satt på rullesteinen hass Morten og skrev på romanen hennes Ruth. "Itte flyg! Har du itte skjønt at du må bruke innestemme når fuggern flyg i flokk uten gebiss?" Skrek han mens han skjøv en sigar under overleppa. "Nej", sa je og stoppa. Krestian, som dret på seg den gongen han skulle tel seters og gjøra seg fet, hoppa ned og lot laptopen stå oppå rullesteinen hennes Ruth. "Kom", sa'n. "Je skar vise deg åssen hu Oline knuste røkelseskaret tel presten". "Grett", sa je. "Men da går du å dusje fyst. Du lufte drit".
Sånn hadde det seg at jeg lærte mej å skrive. Skjønt itte veit je åssen det skjedde og itte fekk je bra karakterer på skola hell. Jeg endte opp som sjaffør førr Klukstuens eldre- og tungtransport, og den dag idag kan je itte fatte og begripe at'n Fredrik fekk start på gassommen sin tell våronna.
Vi talast!
Fyste gong je sku skrive noe som helst var je ganske nervøs. Rett og slett fordi det var fyste gongen je sku skrive noe som helst, kænn du tru je var nervøs? Je husse det som de var igår, je og 'n bæssfar var småjinter begge to, satt og fnisa på hustaket åt nabobonden og kunne itte fatte og begripe at påsken hadde kømmi tell oss også, på tross av at trosta hadde skreki etter vafler i fjorten dager uten å strufne. Vi satt der og bæssfar, som var noen måner yngre enn meg, sa at hænn sku lære meg å skrive. Han tok fram børsa og la den på trappa, så tok'n frem ei pergamentrull og en gammal hønsefjær. Jeg så litt skakt på'n og lurte fælt på åssen detta sku gå tell, je som itte en gong kunne afyre ei salongrifle uten at vi måtte putte et familemedlem i jorda. "Her", sa'n og ga meg pergamentrullen i handa, uten å nevne noe som helst om at fotsoppen hennes Magda hadde vøksi ut av kontroll. "Ta dænni, og flyg bort åt'n Burt-Elvis". Jeg tog pergamentrullen, stappa den ned i baklomma mellom vaffern og Silmarillion og fløg dæ je var kar om. Halvvegs opp bakken møtte je på'n Krestian som satt på rullesteinen hass Morten og skrev på romanen hennes Ruth. "Itte flyg! Har du itte skjønt at du må bruke innestemme når fuggern flyg i flokk uten gebiss?" Skrek han mens han skjøv en sigar under overleppa. "Nej", sa je og stoppa. Krestian, som dret på seg den gongen han skulle tel seters og gjøra seg fet, hoppa ned og lot laptopen stå oppå rullesteinen hennes Ruth. "Kom", sa'n. "Je skar vise deg åssen hu Oline knuste røkelseskaret tel presten". "Grett", sa je. "Men da går du å dusje fyst. Du lufte drit".
Sånn hadde det seg at jeg lærte mej å skrive. Skjønt itte veit je åssen det skjedde og itte fekk je bra karakterer på skola hell. Jeg endte opp som sjaffør førr Klukstuens eldre- og tungtransport, og den dag idag kan je itte fatte og begripe at'n Fredrik fekk start på gassommen sin tell våronna.
Vi talast!
Abonner på:
Innlegg (Atom)