Fyste gong!

Det må finnes en fyste gong førr ælle. Itte skjønne je åssen følk sku ha bynt ellers. Nå tenkje je at je byne, hell som dom seie i Amerikan: Here we go!

Fyste gong je sku skrive noe som helst var je ganske nervøs. Rett og slett fordi det var fyste gongen je sku skrive noe som helst, kænn du tru je var nervøs? Je husse det som de var igår, je og 'n bæssfar var småjinter begge to, satt og fnisa på hustaket åt nabobonden og kunne itte fatte og begripe at påsken hadde kømmi tell oss også, på tross av at trosta hadde skreki etter vafler i fjorten dager uten å strufne. Vi satt der og bæssfar, som var noen måner yngre enn meg, sa at hænn sku lære meg å skrive. Han tok fram børsa og la den på trappa, så tok'n frem ei pergamentrull og en gammal hønsefjær. Jeg så litt skakt på'n og lurte fælt på åssen detta sku gå tell, je som itte en gong kunne afyre ei salongrifle uten at vi måtte putte et familemedlem i jorda. "Her", sa'n og ga meg pergamentrullen i handa, uten å nevne noe som helst om at fotsoppen hennes Magda hadde vøksi ut av kontroll. "Ta dænni, og flyg bort åt'n Burt-Elvis". Jeg tog pergamentrullen, stappa den ned i baklomma mellom vaffern og Silmarillion og fløg dæ je var kar om. Halvvegs opp bakken møtte je på'n Krestian som satt på rullesteinen hass Morten og skrev på romanen hennes Ruth. "Itte flyg! Har du itte skjønt at du må bruke innestemme når fuggern flyg i flokk uten gebiss?" Skrek han mens han skjøv en sigar under overleppa. "Nej", sa je og stoppa. Krestian, som dret på seg den gongen han skulle tel seters og gjøra seg fet, hoppa ned og lot laptopen stå oppå rullesteinen hennes Ruth. "Kom", sa'n. "Je skar vise deg åssen hu Oline knuste røkelseskaret tel presten". "Grett", sa je. "Men da går du å dusje fyst. Du lufte drit".

Sånn hadde det seg at jeg lærte mej å skrive. Skjønt itte veit je åssen det skjedde og itte fekk je bra karakterer på skola hell. Jeg endte opp som sjaffør førr Klukstuens eldre- og tungtransport, og den dag idag kan je itte fatte og begripe at'n Fredrik fekk start på gassommen sin tell våronna.

Vi talast!