Nå, kjære godtfolk, skar je fortælja om magasåret hass Olav. Det var en sensommer på slutten ta 80-talet og Lady Gaga hadde itte noe som helst mæ noe å gjøra. Derfor satt je mæ talatuten imilla bena og drog ut ei lang og god pølse frå skinnet sitt. Det var mæddastier og je hadde kjøft mej ei godt krydra kjøttpølse. Der var da hu Oline ringte og lurte på åssen det kunne ha sej at mor hennes itte hadde tatt med seg kålrabien da a sku på guttetur til Krestiania. Jeg vart nå litt forfjamsa og sa at je itte kunne fatte og begripe åssen Gerda hadde snuble ned heissjakta oppå Byflaten, anna enn hvis det var fettet som tog overhånd.
Med ett smalt det no grønnjævlig utpå gardsplassen. Fyst trudde je det varn Jacob Richardsen som hadde detonert ei skikkelig ladning, men det viste seg at det bære var gamlefar hos nabon som hadde fønni det for godt å gå i lære hos Al-Kaida, hell de lompne gutta som a Jorun brukte å kalle dom førr. Men telbasjatt tel saken: Olav hadde altså vøri hos legen uten at dæ hadde gittn noen indikasjoner på at våronna sku komma i februar. For hadde dæ vøri tilfellet hadde nok Odd tatt tell vettet og sørga førr at plogen itte gikk sielengs på E6. "Øvv!" Sa Jonas åttn Olav da hænn kom hemmatt. "Eeer det forno nåå a?" sa en lettere salta Lillemor. "Je har brøti ta benet!" Skrekn mens hænn dro tell mor si i skrittet. "Du treng itte å grine før det er helt borte" Sa hu Pauline mens a fløg ned åt buttiken førr å kjinne smør. "Flæsk" sa det.
Vi talast!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar